Det er ekstremt vanskelig å få ut informasjon fra Oljefondets forvalter NBIM. DN måtte mase i ukesvis for å få ut tall på risikojustert avkastning, Det er ingen som egentlig helt forstår hvorfor NBIM ikke ville levere ut tallene, men NBIM ville altså absolutt ikke vise dem. Det var sannsynligvis en departemental instruks som til slutt tvang frem en offentliggjøring.
Å hemmeligholde denne type informasjon, som ikke er spesielt sensitiv, er en strutsestrategi. Informasjonen vil før eller senere komme ut. Den nåværende informasjonsstrategien går imidlertid ut på at fondet skal drives fra skanse til skanse først. Det ser sjeldent særlig pent ut.
I dette tilfelle nektet først fondet å legge frem tall. Så la de frem «tulletall». Så la fondet frem tall som ikke er etterprøvbare og som både mangler en viktig forklaringsfaktor («momentum) og som etterlater et stort uforklart gap sammenlignet med Hoddevik og Priestleys estimat (se figur). Med identisk datamateriale og modell burde NBIM og Hoddevik/Priestley kommet frem til identiske tall. Forskjellen burde vært 0.000%.
Tallene fondet har presentert er imidlertid basert på data som er skreddersydd for fondet, men som fondet ikke vil dele med andre. Forklaringer som fondet har gitt på hemmeligholdet er ikke troverdige. For utenforstående er det dermed umulig å finne ut hvorfor NBIM får så høy risikojustert avkastning. Denne skansen vil nok også falle, og tallene vil komme frem på et eller annet tidspunkt, og NBIM vil igjen ikke ha oppnådd annet enn å bli oppfattet som unødvendig vriene og vanskelige.
Det burde være unødvendig å minne NBIM om at de forvalter et statlig nasjonalt fond. Det er et betydelig demokratisk problem at fondet selv ikke bidrar på en positiv måte til at akademikere på utsiden kan gjøre uavhengige beregninger. Informasjon må hales ut av fondet. Slik burdet det ikke være.
For eksempel kunne ikke NBIM en gang utlevere fondets gjennomsnittlige vekslingskurser, kalt «valutakurven», til Hoddevik og Priestley. De måtte bruke store ressurser på å beregne disse om igjen. Helt unødvendig dobbeltarbeid selvsagt. At avkastningstallene oppgis i valutakurv og ikke i dollar eller kroner er fornuftig, men historiske vekslingskurser må være tilgjengelige.
Når NBIM gjør sine egne analyser med hemmelige data, så er det selvsagt helt umulig for andre å etterprøve beregningene. Det gir ikke tilstrekkelig kontroll at departementet fra tid til annen bestiller rapporter fra internasjonale forskere. Disse rapportene er hverken uavhengig eller utfyllende. Departementet betaler forskerne et formodentlig solid honorar for jobben. NBIMs tette bånd til Finansdepartementet gjør at de sannsynligvis er uformelt med på å utforme mandatene. Uavhengige analyser, slik som Hoddevik og Priestleys, er av uvurderlig nytte for å vurdere fondets prestasjoner. NBIM motarbeider aktivt dette.
Dessverre er det grunnlag for mistenksomhet. Flere eksempler viser det. «Tulletall»-saken er bare det siste i rekken. Fondet gjentar for eksempel til stadighet at passiv forvaltning ville ha kostet 0,17 % i året. Hvordan kan det da ha seg indeksforvalteren Vanguard kan klare det mye billigere for millioner av småinvestorer og samtidig tjene penger? Nøyaktighet ser ikke ut til å være noe varemerke for NBIM.
Fondet har ingenting å vinne på å bli oppfattet som vanskelig og uetterrettelig. Som et offentlig fond bør NBIM snu dagens informasjonsdoktrine på hodet. Med mindre det er sterke og reelle grunner for det motsatte bør informasjon om fondets prestasjoner være offentlig.
0 nhận xét:
Đăng nhận xét