Kommunal gambling

Kommunalt eierskap til kraftselskap har kostet Tromsø Kommune og Troms Fylkeskommune opp til halvannen milliard. Om noen fortsatt skulle være i tvil, det er risikabelt å eie enkeltaksjer.

Dagens lovgivning tillater i praksis ikke salg av kraftselskaper til private. Kommuner som eier kraftselskap er dermed forpliktet til å gamble med innbyggernes penger. Ved å sette mesteparten av kommunens investeringer i samme aksjeselskap eksponerer den seg helt unødvendig for potensielle katastrofer. Troms Kraft har tapt halvannen milliard på et svensk luftslott. Om Tromsø Kommune hadde eid 1% og ikke 40% av kraftselskapet, så hadde denne saken vært en bagatell.

Forbudet mot salg til private betyr at konkurransen blir minimal og prisen på kraftselskapene for lav. Av den grunn bør ingen kommuner selge sine kraftaksjer i dag. Nå er det riktignok tillatt å selge én tredjedel av aksjene til private, men ingen vil betale full pris for en minoritetspost. Kraftkommunene er dermed låst til høyrisikoinvesteringer i enkeltselskap.

Industrikonsesjonsloven som i praksis pålegger slikt eierskap er dermed i direkte motstrid med kommuneloven. Forbudet mot privat majoritetseierskap i innebærer at kommuner er tvunget til å ta vesentlig finansiell risiko. Kommuneloven forbyr dette.

De enorme tapene til Troms Kraft viser med all tydelighet at risikoen er reell. Tromsø kommune har trolig tapt 5-600 millioner på noe som nærmest er å betrakte som et statlig pålegg. For Troms Kraft er dette heller ikke den eneste uheldige begivenheten. Selskapet har også etter manges mening betalt overpris for kraftverk i Nordland etter et hastverksvedtak i styret. Med omlag 350 kommunalt eide kraftselskap vil slike problemer dukke opp igjen og igjen.

Katastrofer av denne type er ikke uvanlig i aksjeselskap. Tvert i mot er aksjemarkedet preget av en nær sagt kontinuerlig strøm av uventede hendelser. Verdier kan fordobles og halveres på kort tid. Det kan være alvorlige produksjonsfeil, utro medarbeidere, arbeidsuhell og alt mulig annet vi ikke kan forutse. Ikke alle hendelser er av det negative, men når negative hendelser inntreffer kan det ruinere en investor som har satset alle pengene sine på én hest.

En eier av en bred portefølje vil få akkurat samme forventede inntekt over tid. Eneste forskjell er at risikoen faller dramatisk. Sannsynligheten for at alle selskapene i porteføljen er uheldige samtidig er lik null. Ingen bør derfor holde porteføljer med én aksje.

Unntaket er dem som har særlig informasjon eller er særlig kompetent og direkte involvert i styringen av virksomheten. Ingen av disse alternativene passer på en kommune. Tvert i mot er de fleste kommuner uegnet til å drifte rene kommersielle selskaper. Dette faller ikke inn under kommunens hovedoppgaver, en byråkrat på fastlønn har ingen motivasjon til å ta ut rasjonaliseringsgevinster og politikerne er i hovedsak ikke valgt på grunn av sine egenskaper som bedriftsledere. Om det er viktig for innbyggerne å eie kraftselskap kan de kjøpe aksjene selv.

Risiko kan naturligvis også slå positivt ut. Det finnes eksempler på at kjøpere av kommunale kraftselskap har tjent mer enn børsindeksen på sin investering. Det vil ikke alltid lønne seg å investere i en bred børsindeks. Poenget er at det er betydelig mindre usikkerhet rundt kontantstrømmen fra en bred portefølje sammenlignet med enkeltselskap. Hovedkritikken mot Terra-kommunene var at de tok for mye risiko, ikke at de tapte på den konkrete investeringen. Beslutningen om å satse på risikable kredittderivater hadde vært like håpløs selv om kommunene hadde hatt flaks og tjent penger på det.

For en kommune som har forutsigbare forpliktelser er det derfor uhensiktsmessig å eie og drive en risikabel forretningsvirksomhet når det finnes bedre og mindre risikable alternativer. Jeg har bare hørt ett holdbart argument for slik eierskap, og det er hensynet til befolkningens følelser. Det spørs imidlertid om ikke følelsene for bedre skole og omsorgsvesen er sterkere enn følelsene for krafteierskap.