Ingen ekstragevinst for Oljefondet

Petter Berge og Jarle Sjo kommenterer i DN 25. februar mine uttalelser i avisen om passiv forvaltning.

Oljefondets meravkastning på 0,26 prosent skyldes at de har tatt seks prosent mer risiko enn markedet. Dette er uavhengig av avkastningsmål. Alle mål på risikojustert avkastning vil gi omtrent samme svar.

Stortinget bestilte altså samme risiko som markedet, men fikk ved en feil seks prosent for mye. Feilen skyldes hovedsakelig det aktive mandatet. Full kontroll over markedsrisikoen oppnås kun ved passiv forvaltning.

Mitt poeng er dermed ikke at Stortinget burde bestilt mer risiko, slik det kan se ut til at Berge har oppfattet det. Poenget er at dersom politikerne i 1998 av en eller annen merkelig grunn hadde bestilt en beta på 1,06 og ikke 1,00, så ville resultatet blitt omtrent det samme med passiv forvaltning. Det kan oppnås uten verken belåning eller derivater ved å øke aksjeandelen fra 60 til 64 prosent, og det burde jeg sagt i intervjuet.

Fondet driver i dag med utlån i stor skala, og det må med om tallene skal være sammenlignbare. Berge har helt rett i at utlån av verdipapir ikke er uten risiko, men det er en annen diskusjon.

Jarle Sjo gir noen eksempler der passiv forvaltning feiler. Det er vel og bra, men dersom det var så enkelt å unngå disse fallgruvene, hvorfor finner vi ikke dette igjen som meravkastning i fondets resultater?

Det er et matematisk faktum at aktive investorer som gruppe holder indeksen og derfor alltid vil gjøre det dårligere enn passive på grunn kostnader. Det utelukker ikke genuint dyktige aktive investorer, men tallene viser at Oljefondet ikke er blant dem. Fondet kan gjerne drive med aktiv forvaltning, men begrunnelsen må være riktig.