Kunsten å velge tall som passer

Det finnes ikke grunnlag for å hevde at Statlige selskaper vil gi bedre avkastning enn oljefondet. Av ukjent grunn hevder likevel arbeiderbevegelsen stadig vekk det motsatte.

Siste ute er andre nestleder i LO Hans-Christian Gabrielsen i et innlegg i Klassekampen. Gabrielsen har lett etter eksempler på et selskap som i en eller annen periode har slått indeksen, og jammen har han ikke funnet det også!

Kirsebæret som Gabrielsen har plukket er Kongsberg Gruppen i perioden 2006-2011. I denne spesielle perioden gav selskapet en avkastning på hele 26 %!

Problemet er at det finnes andre eksempler som viser det motsatte. Norsk Hydro gav tap i denne perioden. DNB gav nesten ikke noen avkastning i det hele tatt.

Dersom vi leter vil det være veldig enkelt å finne selskaper i oljefondets portefølje som har gjort det bra. Siden 1998 har Apple gitt en årlig avkastning på 33 %. Ikke nok med det, velger vi perioden 11. mars 2009 til 17. oktober 2012 så får vi den årlige avkastningen opp i hele 78 %!

Kan vi da konkludere med at investeringer i oljefondet gir mye bedre avkastning enn statlige selskap? Jeg vil påstå at svaret er nei. Dette er bare én av mange investeringer i oljefondet. Jeg lurer på hva Gabrielsen mener.

En diskusjon der debattantene slår hverandre i hodet med tall som er møysommelig valgt for å passe egen argumentasjon er egentlig ganske uinteressant. Statlige selskaper ser ut til å gjøre det omtrent like bra eller dårlig som andre selskaper. Avkastning er ikke et argument for statlig eierskap.

Uriktige påstander fra Arbeiderpartiet og LO om meravkastningen for statlige selskaper har begynt å bli hyppig. Det er synd fordi det går utover troverdigheten til arbeiderbevegelsen, som ellers er ganske etterrettelig og ansvarlig. Tidligere har Arbeiderpartiets Else-May Botten, Marianne Martinsen og Jonas Gahr Støre plukket sine favoritteksempler. Det blir spennende å se hvem som blir nestemann ut.