Høyesterett legaliserer skjulte kostnader

Storebrand Banks advokat Kyrre Eggen gir oss i DN fredag et interessant innblikk i hvordan Høyesterett har resonert i Lognvik-saken.

Høyesterett finner for eksempel ikke grunn til å skille mellom investeringer finansiert med egenkapital eller lån. Sistnevnte har imidlertid en betydelig høyere kostnad. Kravet om et bankinnskudd for å få kjøpe opsjoner vil derfor innebære betydelige kostnader når kjøpet er lånefinansiert.

Om jeg forstår Eggen og Høyesterett korrekt så har imidlertid ikke finansieringen betydning fordi for en kjøper med gjeld så er et kontantkjøp i praksis lånefinansiert, og det er jo ikke selgers ansvar. I dette tilfellet ble imidlertid kjøpet muliggjort av bankens finansiering. Lognvik underskrev sågar en blankett spesielt laget for lånefinansiering av strukturerte produkt, og banken tok pant i produktet. Banken må derfor formodentlig ha visst at kjøpet var lånefinansiert.

Høyesterett mener også at det ikke er snakk om skjulte kostnader, men de totale kostnadene av opsjonskjøpet er verken oppgitt eller enkle å beregne. Uten oppgitte faktiske kostnader var det ikke mulig for kjøper å sammenligne med alternativer, for eksempel investering i andre typer opsjoner eller fond. Retten mener likevel at man ikke skal dekomponere avtaler for å se etter skjulte kostnader. Men det ligger i sakens natur at en oppsplitting er nødvendig for å avdekke skjulte kostnader. Hvis ikke ville jo ikke kostnadene være skjult.

Høyesterett later også til å tro at siden dette var en investering beheftet med usikkerhet var investor rett og slett uheldig. I en finansverden der man blir genierklært om man over tid klarer én prosent meravkastning, så kan imidlertid en investering som dette med kostnader på 100 prosent aldri være hensiktsmessig.

Jeg er ikke jurist, så det kan godt være at dommen er riktig. Det er imidlertid ingen ting i begrunnelsen som tyder på det.

Se også tidligere innlegg i denne saken